Valg av valp



En stor hund har en gang vært liten ...



Vi hadde bestemt oss for å skaffe oss hund. Jeg skal innrømme at det var jeg som maste. Jeg ville ha en turkammerat og løpekompis med i skogen. Det skulle være tispe. At det ble newfoundlandshund var heller ikke tilfeldig. Som student hadde jeg lånt en brun newfoundlandstispe med meg på løpeturer i Østmarka, så jeg viste at dette var utholdende hunder ( til tross for størrelsen ).

Men at det likevel ble Bella var tilfeldig. Vi fant henne på finn.no og turen til Morgedal virket overkommelig. Så vi satte av gårde en tidlig morgen med kaffetermos og kart og ankom utpå formiddagen den lille bygda. På et lite gjestgiveri gikk Heika med sistemann ute av redet. Bella var fire måneder og vi var solgt i det hun kom løpende mot oss.

Sånn skal man ikke velge hund, kan mange tenke. Og det tror jeg ikke at jeg ville ha gjordt idag. Jeg ville ha studert avlstavler og HD indeks og interessert meg for foreldrene og hvor friske dyr dette var. Men alt det visste jeg ikke om da. Etter å ha sett Bella, bestemte vi oss fort. Vi viste vel at det skulle bli en del arbeid. Men vi hadde den innstilligen at dette skulle gå bra. Bella hentet vi i høstferien slik at vi hadde dager med fri til å bli ordentlig kjent. En fordel var det at etter høstferien hadde matfar hjemmekontor og var hjemme på dagtid.

De første ukene var tøffe. Ungene var redde den store hunden. Bella satte sitt preg på mine hvitskurte, oljete tregulv. Hun ville ligge i sofaen. Og vi brukte mye krefter på dette med at hun IKKE skulle ligge i sofaen. På et tidspunkt husker jeg vi så på hverandre og lovte hverandre at dette skulle vi klare. Vi hadde sagt A, så måtte vi si B. Redningen ble en bok. Turid Rugaas "Hundens dempede signaler". Plutselig skjønte vi at Bella bare ville bli en del av flokken. Ligge i sofaen og ligge ved siden av oss. ( Soverommet fikk hun adgang til i en alder av fem. Noe vi angrer på. Vi skulle latt henne sove ved siden av oss fra dag en. )

Med to lydighetskurs, tre vannkurs, uttallige treningstimer på lydighetsbanen og i vann, har Bella blitt en ganske fin familiehund. Hun er ikke så glad i å løpe som matmors brune newfoundlandshund fra studenttiden, men hun er en god kompis likevel når hun lunter med inne i skogen. Etterhvert har det vist seg at hun også er en god avlshund. Vi håper, men bare håper at hun en dag får et valpekull.